Optimal ernæring utnytter grisens ytelse fullt ut

For å forstå grisens genetiske behov og yteevne må vi se på grunnleggende kunnskap om ernæring og metabolisme. Kunnskap om råvarene er like viktig for å kunne møte behovene og gi grisen et fôr og et fôrregime som legger til rette for god produksjon. Denne artikkelen ser på noen grunnleggende ernæringsmessige prinsipper vi utnytter for å lage et godt kraftfôr.

Tekst: Arnulf Fjermedal, fag svin og fjørfe

Artikkelen er også publisert i fagbladet Svin (nr. 8-23) 

Grisen er et enmaget dyr som kan spise det meste på lik linje med oss mennesker. Den fordøyer protein, fett og stivelse godt, men ikke grovfôr. Grisen bryter ikke ned fôret mikrobielt (som storfe), men ved hjelp av ulike enzymer. Den har munn, spiserør, tynntarm (ileum), tykktarm, blindtarm og endetarm. Grisen har normalt 44 tenner, 12 flere enn mennesker. Som hos oss aktiviseres spyttkjertlene når grisen tygger.

Spyttet inneholder enzymet ptyalin som starter spaltingen av karbohydrater. Den har også et bakteriedrepende stoff.

Fôret presses ned gjennom spiserøret til magesekken ved hjelp av rytmiske sammentrekninger.

Fra veggene i magesekken skilles det ut saltsyre og pepsin (proteinspalting). Pepsin fungerer best ved pH under 2. Fôret porsjoneres og sendes videre til tynntarmen.

Forenklet kan vi si at når fôret når tynntarmen (ileum) hvor det meste av næringsstoffene tas opp, blir bukspytt (nedbrytning av protein, fett og stivelse) og galle (fett-nedbrytning) utskilt fra tarmveggen. (Hos smågris er dessuten flere andre enzymer aktive som pankreasamylase (stivelsesfordøyelse), pepsin (proteinnedbrytning), maltase og sukrase).

Figur: Grisens fordøyelsessystem. Kilde: Gjefsen, T., 1995. Fôringslære. Landbruksforlaget

Hvilket næringsbehov har grisen?

De næringsstoffene som i hovedsak bestemmer tilvekst og fôrutnyttelse er energi og protein. Mineraler (makro- og mikromineraler) og vitaminer må være til stede i tilstrekkelig mengde og kvalitet.

Nettoenergi

De fleste fôrprodusenter benytter i dag et netto energisystem som er knyttet til energiopptaket i tynntarmen (ileum). Fôrenhet netto (FEn) beskriver på en praktisk måte energiverdien i fôret og dyrets energibehov. Bak denne netto energiberegningen ligger det mange avanserte fôringsforsøk som fastsetter korrekte fordøyelighetskoeffisienter (fordøyelighetsnivåer) av protein, fett, stivelse og sukker. I tillegg gjøres det korrigeringer for energitap eller «lekkasjer» (endogene tap). 1 FEn defineres som energiverdien i 1 kg «standard bygg» (8,8 MJ NE). Ettersom råvaresammensetningen i kraftfôret kan variere noe, har vi ikke til enhver tid full oversikt over eksakt energinivå i fôret, vi er derfor avhengig av stadig ny viten om grisens evne til å fordøye ulike råvarer.

De siste årene har vi fått mer kunnskap om nye råvarer (samt prosesserte råvarer) slik at vi kan fastsette en mer nøyaktig fordøyelighet av råvarene. På denne måten evner vi å lage et kart som passer bedre med terrenget, kraftfôret blir stadig bedre rustet til å utnytte grisens ytelse. De vanlige kildene til energi i fôret er animalsk fett, vegetabilsk fett og erte- og kornstivelse.

Protein og aminosyrer    

Protein er byggesteiner for musklene og er avgjørende for god tilvekst og fôrutnyttelse.

Vi doserer i dag proteinnivået dels som råprotein fra råvarene og dels som syntetiske, frie aminosyrer. Råproteinet brytes ned i kroppen til enkelte aminosyrer. Når de frie syntetiske aminosyrene tilsettes i fôret, bygges muskler via proteinsyntesen. Av omkring 20 aminosyrer grisen trenger, er 9 essensielle, de må tilføres via fôret. Det er i dag vanlig å tilsette flere syntetiske aminosyrer, disse er: Lysin, valin, treonin, metionin (cystein) og tryptofan. Fordøyeligeten av proteinet og aminosyrene uttrykkes som standard tynntarmsfordøyelig protein (SIF protein eller aminosyrer) og er et godt mål for hvor mye protein grisen tar opp i blodet, samt behovet.

Ettersom råproteinet (spesielt fra soya) kan ha metabolske utfordringer, spesielt hos unge griser med umodent enzymatisk system, bidrar disse syntetiske aminosyrene til at totalprotein kan senkes og dermed lette fordøyeligheten av fôret.

Utviklingen av smågrisfôr har i de siste årene på en bedre måte tatt hensyn til kunnskap om spedgrisens manglende egenimmunitet (spesielt frem til 2. leveuke), og hvordan man skal bygge friske og store smågriser med stor motstandskraft mot bakterier (bl.a. E.coli og L.intracellularis). Nye og prosesserte råvarer kombinerer nettopp ønsket om rask tilvekst og friske griser.

Opti Vital smågrisfôr er et oppdatert fôrkonsept som gir mulighet for å velge et smågrisfôr som tar høyde for miljømessige og bakteriologiske utfordringer.

De vanligste kildene til protein i kraftfôr er soyaprotein, fiskeprotein, potetprotein, raps, samt syntetiske aminosyrer.

Fiber og grov formaling

For å sikre en god marge-tarmhelse doserer vi også uløselig (og i en viss grad løselige) fiber i dags- rasjonen til grisen. Spesielt gjelder dette noe større griser. Uløselige fiber fra korn, hvetekli og roesnitter gir bedre peristaltikk i tarmen og gir samtidig god metthetsfølelse og dermed roligere griser. Nivået må imidlertid begrenses for å forhindre nedsatt fordøyelighet (redusert tilvekst og fôreffektivitet).

For å forhindre slimhinneirritasjon (magesår) i den øvre, hvite kjertelløse del av magesekken (Pars Oesophagea) formaler vi råvarene relativt grovt. Denne balansen mellom grov formaling og redusert fôrutnyttelse er hårfin og krever godt teknisk utstyr og flinke operatører.      

Grisen får i dagens kraftfôr normalt også hjelp til å fordøye ulike kornfibre ved tilsetning av fôrenzymer (NSP-enzymer). Fordelen er at vi står friere ved valg av tilgjengelige kornsorter og kornmengder uten at det går ut over grisens vekstevne.

Fett- eller muskelvekst

Dersom tilførselen av energi er mindre enn forbruket, blir dyrene magre. Er tilførselen større enn det dyret trenger til vedlikehold og naturlig tilvekst og utvikling, vil dyra avleire fett. Selv om dagens griser har mindre evne til å avleire fett enn tidligere generasjoner, er det stadig en fare for at griser over 50-60 kg levende vekt kan ta opp mer enn de kan utnytte med økt fettretensjon som virkning.

Vi kjører derfor løpende praktiske dose-responsforsøk i kommersielle besetninger for å balansere kraftfôret (finne energi/protein optimum) i den hensikt å bedre tilvekst, øke fôrutnyttelsen og beholde kjøttprosenten som i dag er de økonomisk viktigste produksjonsparametere.

Fôrstyrke og økonomi

Ettersom de viktigste økonomiske marginalverdiene i norsk svineproduksjon er fôrforbruk (uttrykt som FEn/kg tilvekst) og kjøttprosent, vil det være klokt å fôre grisen sterkt og etter appetitt frem mot 70-80 kg, og deretter eventuelt skalere ned energi- og proteinnivået frem til utslakt (125-135 kg). Vi oppnår da å bedre kjøttprosenten samt at grisen kan vise evne til kompensatorisk vekst (uutnyttet genetisk produksjonspotensial).

Protein- og energinivået i kraftfôret skal være høyest hos unggrisen (fra 30-70 kg), og senere fôrings- forsøk viser nå at TN70-grisen kan vokse svært raskt i starten og har svært god appetitt. Vi har derfor i den senere tid forsterket fôrkurven til slaktegris i vekst slik at maks tildeling skjer ved et tidligere tidspunkt (se tabell 1 under).

Å finne den rette balansen mellom fôrstyrke og fôrforbruk/kjøttprosent er en krevende øvelse som forutsetter at svinebonden har god innsikt i grisens fysiologi, bingeforhold, drift og helsestatus.

Vi har de siste årene hatt gode erfaringer med bruk av konsentrerte (energirike) enhetsblandinger helt fra smågrisperioden til slakt. Spesielt gjelder dette under forhold med lavt stressnivå, jevne dyr og god helsestatus (for eksempel SPF-besetninger).

Vitaminer og mineraler

I takt med grisens raskere tilvekst og økte ytelse har vi tatt i bruk beskyttede vitaminer (og metabolitter) som grisen kan ta raskere opp i blodet. Det samme gjelder mikromineralene. Flere organiske mikromineraler har i fôringsforsøk hatt produksjonsfremmende effekt, dette gjelder spesielt organisk selen, kobber, mangan og zink.      

Tabell 1: Fôrkurve til slaktegris i vekst, DDZL eller DDLL
rase, kjønnsblandet